de audiofiles forbund

Så var de glade guttene i DAF klare for årets store begivenhet, nemlig utenlandsreisen. Reisens mål i 2008 var Irland, nærmere bestemt Dublin, med utflukt til Nord-Irland og Belfast. DAF skulle altså ”go viking”. Denne gangen skulle imidlertid vikingene ture fram i siviliserte og fredelige former. Det hele var sogar definert som en dannelsesreise (kfr Wikipedia) under mottoet ”The Wild Rover Tour” (de som synes at dette høres ut som en eneste stor selvmotsigelse, kan like godt slutte å lese her).

Forberedelsene var grundige, som vanlig ivaretatt på utmerket måte av reisekomiteen, bestående av Ståle og Ole Jørn: Flyreise og hotell var bestilt i god tid; hver reisedag skulle fylles (med aktiviteter og kulturinnslag – tilhørende billetter ordnet); deltagerne ble utstyrt med DAFs egenT-skjorte påtrykt reisens motto, for lett identifikasjon på fremmed jord. Ifølge reklamen skulle hotellet være blant de desidert bedre i Dublin, for eksempel var rommene utstyrt med egen Ipod-docking. I god DAF-ånd bar hotellet dessuten navn etter en berømt rocker, det het nemlig Dylan Dublin. Onde tunger sa at navnet nok snarere var knyttet til en irsk dikter med samme navn, dem om det. Klok av erfaring fra en tidligere tur, fikk Ole Jørn forresten forsikret seg om at når DAF’erne først skulle dele rom og seng, så måtte de kunne få hver sin dyne (som han sa: ”We’re not that close”). Den musikalske forberedelsen tok Rolf seg av, han hadde god tid i forveien fått trykt opp hefter med en god blanding av irske og norske slagere, for utdeling til hver DAF’er og til felles avsynging der borte, akkompagnert av sitt eget og etter hvert meget kompetente ukulele-spill. Blant Rolfs mange ukuleler ble den mest transportvennlige og lettest erstattelige valgt ut til å være med på gutta. Flere av DAF-kveldene forut gikk med til øving, med særlig vekt på at besyngingen av salige Molly Mallone i hennes egen hjemby skulle skje på vakker og respektfull måte. Det forhindret imidlertid ikke at DAF syntes at de fikk spesielt god dreis på revyvisen om turen til Hawaii, med tuttua-kor og det hele, mange så nok for seg at nettopp denne kunne komme til å bli DAFs glansnummer.

Nøyaktig til avtalt tid og som vanlig ved DAFs avreiser utenlands, kom deltagerne til oppsamling hos Erik for felles taxitransport til Torp. Noen ble kjørt av sine respektive bedre halvdeler, og forflyttet med dette de mest rørende avskjedsscenene til de andres påsyn. Samtidig kunne de pårørende være behjelpelige med den obligatorisk avfotograferingen av gruppen før turen - i sine stilige T-skjorter – forfra og bakfra. Det eneste som i grunnen manglet nå, for at turen kunne starte, var den bestilte maxi-taxien som skulle ta oss til flyplassen. Det var visst en misforståelse angående reisedag, sa de. Noen trykk på Nokia N 75 senere, og Gjertsen hadde ordnet erstatning, dermed var vi i gang! Nå var første stopp baren på Torp. Innsjekking og pengeveksling gikk greit, nødvendig proviant ble handlet i taxfree’en, og så kunne vi endelig roe det hele ned med en kald norsk pils mens vi speidet etter flyet vårt ute på rullebanen. Snart skulle glassene våre fylles med mørkere vare …

Om flyturen var ikke mye å si. Annet enn at vi merket ikke like stor forskjell denne gang som på foregående turer, mellom reisende som gikk etter finkultur (heriblant DAF) og reisende som bare var ute etter rølpe-kultur (les: fotball). Denne gangen var vi nok like, alle som én, vi skulle på brune puber i Dublin, ikke på fotballkamp. Fra flyplass til sentrum gikk det fort, plutselig var vi midt i rushet og fór forbi både Molly Mallone og alle hennes beundrere på kloss hold. Såpass godt hadde vi peilet oss inn på kartet, at vi gikk av bussen bare noen kvartaler fra hotellet. Men vi følte oss langt fra trygge på at vi gikk i riktig retning, dvs strøket varslet ikke akkurat om at vi nærmet oss hotell for bedrestilte, her var noen snuskete smug, fulle av katter både høyt og lavt. Kveld og mørkt var det også. Etter hvert skulle vi få vite at hotellet lå i byens såkalte ”red light district”, med vekt på betjening av mer laverestående behov – for å si det sånn, skjønt med kirke på nesten annet hvert gatehjørne burde veien til syndsforlatelse være grei, om det skulle være behov for det.

Inne i hotellets hage møtte vi derimot mer luksuspreg, og sannelig stod ikke to pent dressede menn klar ved inngangen og bukket oss inn, behjelpelige med å bære bagasjen vår, om nødvendig. Rommene var av slaget som best kan beskrives som et boudoir (Wikipedia), dvs. en velegnet ramme omkring et romantisk eventyr – elegant svær seng, svære lamper, kandelabre, blomstervaser osv., ikke akkurat minimalisme, og ikke akkurat stedet for travle forretningsfolk eller for gutta i DAF, med noe annet fokus. Dobbel dyne viste seg å bety dobbelt sett av dobbelt-dyne, det ble m.a.o. mye oppi senga. Ja ja, det fikk stå sin prøve.
Ikke vet undertegnede hvor mye hver og en tok for seg av hotellets gleder ankomstkvelden, men ryktene hadde det til at Tommy holdt det gående svært langt ut i de små timene, mindre timer finns knapt, men som sagt detaljene kjenner vi ikke. Stor var derfor overraskelsen da vi oppdaget at førstemann oppe og på plass i frokostsalen neste dag, var … nettopp Tommy.

Det siste som her skal sies om hotellet, var frokosten på turens andre dag. Alle hadde sett fram til en skikkelig irsk frokost, som i l ikhet med skikkelig engelsk frokost inneholder både egg, bacon, tomater, bønner, og younameit mer av stort og smått, altså et skikkelig solid grunnlag å gå på for en stakkas norsk turist som skal ut på lang vandring i storbyen. Men etter at bestilling var gjort, oppdaget vi at hotellet brukte frokosten til å ta inn de pengene som var tapt på å tilby rimelige rom. Her kostet bl.a. et enkelt glass appelsinjuice alene hele fem euro (ca 40 kroner), kaffe enda mer, for ikke å snakke om brød og egg og bacon, osv. Noen hundre kroner senere pr mann bestemte gutta at heretter skulle frokosten inntas på puben nede på hjørnet, der viste det seg for øvrig at vi fikk både mer og bedre mat til en brøkdel av hotellprisen.
Første dags aktiviteter startet med felles spasertur gatelangs de to–tre kilometrene på vei inn til sentrum. En eneste lang gate full av butikker, puber, diverse universitetsavdelinger, og selvfølgelig biler fram og tilbake - i feil retning. Midtveis på denne strekningen oppdaget vi et skilt over inngangen til en bakgård, med påskrift om at her inne – ved benkene og bordene tilhørende stedets pub (O’Donoughues’), møttes Luke Kelly og de andre Dublin-gutta, som i 1962 dannet ”the Dubliners”. Her var vi på hellig grunn, m.a.o. Vi benket oss inne i denne bakgården og bestilte dagens første Guinness. Mer irsk kunne det jo ikke bli, her og nå. Pubverten var en hyggelig kar, han dro historien i grove trekk for oss. Inne i puben hans var veggene dekorert av bilder/plakater av både Dubliners og andre kjente/ukjente irske musikere. Perfekt start på dagen, dette - når vi så bort fra frokosten.

Neste mål var guidet busstur for å gjøre oss kjent med byen. Ved parken St. Stephens’ Green stod bussene og ventet. Såpass kompakt er Dublin, og såpass mange typiske landemerker finns overalt, at det var fort gjort å få oversikten. Været var dessuten strålende, byen virket sjarmerende og hyggelig, så dette måtte bare bli bra! Vi hadde på forhånd bestemt oss for å gå av bussen ved Guinness Bryggeriet, for omvisning, vårt første planlagte kulturtilbud.

Den gamle hovedbygningen var gjort om til en slags virtuell fabrikk, med alle bryggingens prosesser og daglige drift visualisert på svære skjermer. Vi fulgte maltens og humlens ”flukt” mot brygg fra etasje til etasje oppetter, via flotte trapper/ rulletrapper/ heiser, og endte høyest oppe i en sal der ferdig produsert øl var utplassert i små krus, klart for prøvesmaking. Her var forresten ikke Guinness bare Guinness, men flere slag – fra det vanlige til det mest fyldige, eksklusive slaget, som går til eksport. Alle slag måtte selvsagt prøves og alle ble godkjent. Sightseeingen ble avsluttet i to etapper – først en bedre lunsj i bryggeriets egen cafeteria, med valgfritt drikke; deretter tur opp til aller øverste etasje, med panoramavinduer og praktfull utsikt over Dublin sentrum.

Så var ettermiddagen til fri disposisjon. Undertegnede og Frode kjente at det rykket i plate-jakte- muskelen, vi tok derfor strake veien inn til bydelen Temple Bar for å finne nye godbiter til samlingen der hjemme. Det er heromkring de mest spennende platesjappene ligger. Undertegnede visste fra før at Dublin er u-land sånn vinyl-messig, til gjengjeld er det mulig å finne mye interessant av nest edleste vare – CD-plater, både brukt og nytt. For platesamlere, som er opptatt av folkemusikk og ulike avarter av dette, er jo Irland stedet.

Hva andre DAF’ere hadde bedrevet i mellomtiden, fant vi ut senere på kvelden, da neste kulturaktivitet stod på programmet, nemlig ”the pub crawl”. Hans Erik hadde gått til innkjøp av en kazoo (Wikipedia), og Ole Jørn hadde skaffet seg en slags reise-bodhrán (Wikipedia), og sammen med Rolf på ukulele og Tommy på maracas, var DAF-gutta nå klare som aldri før med instrumenter og stemmer til å framføre sine medbrakte sanger.

I utgangspunktet ble ”pub-crawlen” ledet av to lokale musikere – en gitarspillende, tilårskommen mann og en felespillende, ung, vakker kvinne. Med glade og triste viser geleidet de på utmerket vis DAF’erne og en stor gruppe folk fra andre verdenshjørner, New Zealand og Canada bl.a., fra pub til pub, mens tilhørerne kjøpte og drakk stedets øl. Veldig bra!
Etter hvert fikk Rolf gjort de musiserende klar over at det var flere musikanter her med ambisjoner for kvelden, og omsider ble det klart for DAF sitt store gjennombrudd på irsk jord. Rolf sitt ukulelespill satt fra første anslag, kompet fra Ole Jørn og Tommy likeså, og det hele toppet seg da Hans Erik dro solo på kazoo på Hawaii-visa. I mellomtiden hadde Rolf begynt å bevege seg rundt omkring i puben mens han spilte og sang, han fikk hele folket med seg, de klappet takten og var med, og noen slengte seg med i DAF’ernes sang om Honolulu og zulu-vis, zulu-vis, enten de kunne ordene eller ikke. Stemningen var så tett og elektrisk som en bare kunne drømme om.

At Hvem og flere DAF’ere med dem er allsidige, skal de jaggu ha! Fra å framføre beatles-låter på selveste Jacaranda i Liverpool, via spontan stunt-korsang av Jackie Wilson-låter i Londons subway til dette! Bare å ta av seg hatten, om man har noen. Hva som blir det neste, er jo ikke godt å vite.

Dag nummer tre startet som før antydet, med en aldeles fortreffelig frokost nede på hjørnet og ute på fortauet, et godt stykke unna hotellet. Planen for dagen ellers, var elvecruise på Liffey, vann-åren som deler byen i to, og om kvelden riverdance-forestilling på et av byens varietéteater. Ellers rusle rundt, se, og shoppe, for de som ønsket det, og puber var tilgjengelig både her og der for de som ønsket det. Sistnevnte var det mange som ønsket.

Det viste seg vanskelig å oppspore starten for elvecruiset, og når sant skal sies, forsvant også gruppas motivasjon for denne attraksjonen etter hvert som tida gikk. For, hvor mye av Dublin får en egentlig sett fra sjøsiden når båten er det laveste punktet og det er høye murkanter på begge sider? Vi endte opp på en pub i stedet, i grunnen like greit. Blant høye, mørke glass ble det til og med anledning til rådslagning. Vi fant ut at dagens høykulturelle begivenhet heller fikk bli en fotoutstilling litt vest i bydelen Temple Bar. Ifølge en annonse i ”The Irish Independent”, som vi fikk på hotellet, var det nettopp åpnet utstilling av fotografier knipset av Pattie Boyd – kona til 1) George Harrison, og senere 2) hans bestevenn Eric Clapton. Fotografiene var hittil ukjente bilder som hun tok av Beatles-medlemmene og deres venner, mens hun befant seg midt oppi denne rockhistorisk eksklusive omgangskretsen. Dette måtte vi jo bare få med oss! Og utstillingen svarte til forventningene. Flotte bilder. Dyre bilder. Så dyre at ingen gikk derfra med annet enn katalogen.

Mette av historiske og estetiske inntrykk ruslet vi ned mot sentrum igjen, tok et og annet bilde selv også. Spaserturen ble såpass lang, at det snart var på tide å få seg litt leske – en Guinness eller to. Som kjent var ikke veien dit lang. For de som enda ikke hadde fått handlet plater nok, eller ville handle pene ting å ha med hjem, var det anledning til det.
Rusling langs Liffey, over Half Penny Bridge (” ’Appeny Bridge” på dublinsk) til en rundtur på nordsiden, tilbake, gjennom Temple Bar og alle dens smug, langs den sentrale handlegata Grafton, bare se på folkelivet – undersøke hva som gjemmer seg i trange smug, kanskje rusle gjennom parken St. Stephen’s Green, det gir ro i sjelen. Som den musikk-by Dublin er, er det flere steder hengt opp plaketter på husveggen til minne om kjente musikere eller musikk-begivenheter, på et hjørne hang sogar en Fender Stratocaster donert av en av gutta i U2, de kjente bysbarna. I en liten blindgate til Grafton står en flott bronsestatue av Phil Lynott i full størrelse, hvor sikkert mange har latt seg avfotografere sammen med ham, så også med DAF’erne. Gatemusikanter var over alt, flinke sådanne, og når de attpåtil åpner konserten sin med Beatles-låta ”Don’t Let Me Down”, er det ikke lett å gå derfra uten å ha slengt i en slant.

Senere denne dagen samlet vi oss til pizza-måltid i nærheten av hotellet, før avslapping, vareopptelling, samling av krefter, vorspiel, musikk-lytting, whatever, på rommet.
Så av gårde igjen til sentrum. Denne gang til the Gaiety Theatre, like ved St. Stephen’s Green. Vi hadde billetter til den originale oppsetningen av ”Riverdance”, og gledet oss. Ved siden av Guinness er det vel nettopp denne dansen vi forbinder med den grønne øya. Teaterbygningen – den eldste av dem alle - var en opplevelse i seg selv. Sittende sammenklemt øverst oppe på galleriet i den intime salen, hadde vi full oversikt, både over publikum og over det som foregikk på scenen. Forestillingen var en miks av typisk river-dance i ulike formasjoner, akrobatiske øvelser, og mer vanlige revynumre med sanger og sketsjer. Selv om både dansen og danserne var førsteklasses, og overgikk alt det flere av oss hadde sett før, var det fint at forestillingen var såpass variert. Alt i alt en meget hyggelig opplevelse og en fin avslutning på dagen før den siste øllen, og så til sengs.

Dag fire var tid for utflukt. Tidlig opp og ikke gråte, ut å handle proviant tilryggsekken. I dag skulle vi på lang reise nordover – til Nord Irland og Belfast. Dit ingen av DAF-gutta hadde vært før, men en krok av verden alle selvfølgelig har hørt mye om og tenkt mye om. Normalt en ganske dyr tur, enten med tog eller buss, men takket være vår mann Ståle, fikk vi en tur-pakke med Paddywagon til en meget hyggelig pris. Bussen tok vel femogtjue-tredve passasjerer, bortsett fra DAF var det barn og voksne fra tildels fjerntliggende land, blant annet en italiensk familie hvor det etter hvert viste seg at far var rene operasangeren.
Det første vår utmerkede guide på bussen sa, da han hørte at det var nordmenn om bord, var at ”You’d better behave, we had you here before!”. Han siktet selvsagt til den gang vikingene herjet og plyndret seg nordover og røvet med seg landsbyenes fagre jomfruer på sin vei. DAF hadde selvsagt ikke til hensikt å røve jomfruer – verken på bussen eller dit vi kom, det var det heller ikke tid til. Dessuten var både Hans Erik og Rolf i gang på sin måte med å overbevise medpassasjerer om at vi var hyggelige, nesten før bussen hadde startet, Hans Erik som den utadvendte mann han er og Rolf med sin sang og ukulele. Det viste seg i det hele tatt at ”Hvem” og deres ustoppelige musisering fungerte som den skulle på bussen. Det ble rene hjemmekoselige atmosfæren, folk smilte og var med. Joda, dette ble hyggelig – guiden kunne bare la sine bange anelser fare.

Innen vi kom til Nord Irland hadde vi fått guidens fortelling om William av Oranien, om grevskapene som sverget troskap til den engelske tronen, og om den politiske bakgrunnen og nåværende situasjon i provinsen. Som man forstår, så fikk vi både skjemt og alvor med på turen. Underveis var det stopp i en liten småby, for diverse nødvendige gjøremål, og for å bare bese småbyens sjarm og flotte kirke. I tillegg måtte guiden på liv og død gjøre enda et stopp og vise oss rundt på et lite lokalt forsvarsverk, en liten steinkirke, en kirkegård, og et stort stein-tårn, hvor lokalbefolkningen søkte ly under vikingenes herjinger. Men vi tok ikke ansvaret innover oss.

Belfast viste seg å være en slags London i miniatyr. I motsetning til Dublins hus, som var en slags blanding av husene i Bronx og huset på prærien, lå her svære barokk-palass på rekke og rad. Til alt overmål hadde de også en lett redusert replica av ”London Eye” like ved drosjeholdeplassen, like malplassert i forhold til det øvrige bybildet som originalen.
Ute av bussen var det klart for direkte videre befordring med drosje til krigssonen i Belfast, dvs det området som tydeligst vitner om motsetningene og den latente krigsfaren. Drosjene våre stoppet på en slette på en høyde utenfor sentrum, omgitt av noen gress-løkker som kunne brukes/kanskje har vært brukt som idrettsplass for unger. Langs utkanten av disse og på alle fire kanter, var det tett i tett med lav rekkehusbegyggelse. På endeveggen til hver husrekke, den som vendte mot oss på de åpne plassene, var det svære malerier – vanskelig å beskrive med ord - bilder av krigshelter, patriotiske slagord, symboler, krigserklæringer, de viste med all tydelighet at her kommer du ikke og kødder. Et av de store bildene forestilte en pistolmunning rettet mot tilskueren, uansett hvordan og hvor langt unna du beveget deg, så siktet den seg inn rett mellom øynene dine! Ved hver inngang i husrekkene var det trukket to snorer fra takrenna og ut til port-stolpen og på disse snorene hang små engelske flagg tett i tett, som på juletreet hjemme. Du var altså omgitt av en slik flaggrekke på hver side når du gikk in og ut av huset. All tvil til side om hvor hjerte og solidaritet hører hjemme her i huset.
Ikke et menneske å se. Jo, på en høyde på nordsiden av plassen var det noe som kunne minne om et slags vertshus. En åpen dør, en krakk på utsiden. Av og til kom en ung mann ut, så ut som om han speidet/holdt øye med hvem som var der ute, så gikk han inn igjen. Det slo meg, at om jeg ikke hadde sett ut som den turisten jeg var, men heller en som kunne mistenkes å være katolikk eller ”en av de andre”, så måtte jeg jo være en svært lett tilgjengelig skyteskive der jeg sto. Jeg grøsset, aldri har jeg følt krigens alvor og fare så nært innpå.
Når vi hadde sett og hutret oss ferdig, var det videre i drosjene. Gjennom en veistrekning som blir lukket med dør på hver side til gitte klokkeslett daglig, inn i en gate med nye veggmalerier på husene. Denne gangen er vi ”på andre siden”, heltene er katolikker, opprørsledere, de som sultestreiket seg til døde i engelske fengsler, vi er i IRA-land. Budskapene er selvfølgelig de samme: ”Retten er på vår side, ned med fienden, vi kommer til å seire”! Rart å tenke på at de faktisk har klart å skape fred her, rart å se dette i vår del av verden, i dag.

Uansett gjorde det godt å komme seg ned i sentrum etterpå og å konstatere at livet går sin vanlige gang her som alle andre steder, at daglige gjøremål faktisk kan komme foran store, underliggende motsetninger. En bedre fish-and-chips middag med tilhørende øl fikk tankene på rett spor igjen.

Turen hjem til Dublin besto av enda mer sang og underholdning fra Hvem og øvrige DAF-kameraters side, det finns jo nok av musikk å ta av må vite. Stemningen ble såpass høy etter hvert, at familiefar i vår italienske familie lengre framme i bussen lot seg friste til å bidra med strofer fra ”O Sole Mio”, slett ikke verst.

Nok en minnerik dag nærmet seg slutt, og vel tilbake i Dublin roet vi ned på hotellet før sengetid.

Avreisedagen dreide seg mest om det praktiske, og er lite å skrive om her. Alle var godt fornøyd med det vi hadde fått ut av turen, vi kom oss greit hjem, og nå ser vi fram mot neste års tur.

Hilsen

Ole Gerhard